Brytningstider II: Sosial ulikhet og et håp om en bedre fremtid

28.01.19

Brytningstider II: Sosial ulikhet og et håp om en bedre fremtid

Til tross for en global overflod av materielle verdier, blir ikke disse verdiene omfordelt bland folk flest, men heler konsentrert blant en liten gruppe mennesker. De rike blir rikere og de fattige fattigere. Faktisk har forskjellen mellom fattig og rik aldri vært større, og dette har en rekke konsekvenser for demokrati, helse og kriminalitet.

Økende økonomiske forskjeller og konsekvenser for demokratiet

Ifølge Oxfam eier den rikeste ene prosenten nå mer enn resten av jordas befolkning, som vil si mer enn de resterende 99 prosentene. Kun 5 personer eier nå mer enn den fattigste halvparten av resten av menneskeheten. Den såkalte krigen mot fattigdom og kampanjer som War on Poverty og Make Poverty History fungerer tydeligvis ikke etter planen.

I USA er nå hele 50 millioner nå fattige, mens 80 % av befolkningen befinner seg i grensesnittet. Landet har gått stadig mer over til å bli et plutokrati (av gresk plutos – «rikdom», og kratein – «styre»), eller rikmannsstyre, som er en form for oligarki, der et samfunn er regjert eller kontrollert av en liten minoritet av de mest velstående innbyggerne.

Sosiale konsekvenser av økt fattigdom

Årsaken til det høye antallet fattige er at fortjenesten av den voksende økonomien ikke lenger blir delt av alle arbeiderne. Kapitalverdien på aksjer og eiendom vokser mye raskere enn realøkonomien, noe som fører til at kapitalverdiene øker raskere enn lønningene og at arbeiderklassen ikke klarer å hente seg inn.

De økende økonomiske forskjellene går ikke kun utover den fattige delen av befolkningen. Ulikhet skaper en rekke samfunnsmessige problemer, slik som vold, kriminalitet, narkotikamisbruk, sosiale problemer, sykdom og psykisk lidelse og kortere levealder. Slik blir hele samfunnet mindre levedyktig, uavhengig om veksten er stor eller liten.

Gitt de nåværende økonomiske vilkårene vil ikke fattigdommen bli redusert med mindre den amerikanske regjeringen gjør mer for å hjelpe de fattige. Stadig flere argumenterer derfor for en innføring av borgerlønn i USA, som har vært et av de ledende landene hvor diskusjon rundt borgerlønn har funnet sted.

Også i Norge øker forskjellen mellom fattig og rik. Siden 2006 har den økonomiske ulikheten i Norge økt med 14 prosent, viser tall fra Det tekniske beregningsutvalget (TBU). Antallet som mottar sosialhjelp øker. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det er en økning i antallet fattige som får penger fra det offentlige for å klare seg.

Velferdsstaten blir rasert og de delene som kan drives lønnsomt blir overtatt av det private næringslivet som har profitt som hovedformål og ikke nødvendigvis folks beste. Dette samtidig som det foregår stadige kutt i velferdsordningene og høyere krav og betingelser for å motta velferdsytelser.

Den nordiske modellen

Den nordiske modellen har i de senere år fått en del oppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. Dette fordi modellen fremstår som vellykket ved at den klarer å kombinere gode velferdsordninger med høy produktivitet og vekst.

Kritikere av modellen hevder de veldig høye skattene og avgiftene og den store offentlige sektoren hindrer kreativitet, innovasjon, vekst og i tillegg er kapitalødeleggende ved at investeringer gjøres mer av politiske hensyn for å «kjøpe velgere», enn hvor de kan brukes mest effektivt.

Likevel har alle de nordiske landene høy konkurranseevne internasjonalt, et høyt teknologisk nivå, høy levestandard og arbeidstakere som er av de mest produktive i verden – målt i produsert verdi per time arbeid.  

Tillit, lykke og frihet

FNs årlige World Happiness Report viser at dette tydeligvis er en god kombinasjon. De nordiske landene rankeres høyest når det kommer til slike ting som reell BNP per innbygger, levealder, tillit mellom mennesker, oppfattet frihet til å ta viktige valg, gavmildhet og frihet fra korrupsjon. De lykkeligste nasjonene befinner seg i Norden. Norge ble kåret til verdens lykkeligste land ifølge World Happiness Report 2017. Norge oppnår og vedlikeholder sitt høye nivå av lykke ikke på grunn av oljerikdommen, men til tross for den, står det å lese i rapportens innledning.

At Norge rangerer så høyt har klar sammenheng med gode velferdsordninger, gode levevilkår i from av helse og økonomi, godt ivaretatte menneskerettigheter, og gode styresett koplet med en sunn økonomi. Det er en høy grad av tillit mellom mennesker, noe som gjør at mennesker føler seg trygge.

Den nordiske modellen under press

Til tross for dette har våre politikere valgt å følge den globale trenden med å avregulere økonomien, gjennomført massive reduksjoner av skatter og avgifter, samt en omfattende privatisering av offentlig virksomhet og en svekking av lov- og avtaleverket i arbeidslivet.

Det våre politikere ønsker er å gjenvinne profitabiliteten i økonomien og legge til rette for fortsatt kapitalistisk ekspansjon. Men det er et stort spørsmål om vi ikke heller kommer til å tape formidabelt på det, noe det vil komme til om vi ikke kommer til å vinne økonomisk på det, men snarere kun gi avkall på den nordiske modellen.

Økonomiske argumenter og kortsiktig tenkning

Ifølge Nanna Kildal, norges fremste forsker på velferd og borgerlønn, har økonomiske argumenter fått stadig sterkere gjennomslag i dagens politiske diskurser, noe som ikke minst gjelder i diskusjonen av de to grunnleggende velferdsprinsippene, universalisme og målretting, prinsipper som har utgjort den avgjørende forskjellen mellom de nordiske og de anglo-amerikanske velferdsstatene i Storbritannia, USA og Australia.

Det er interessant å merke seg at det normative ”verdighetsargumentet” som angår integrasjon, fellesskap og egenverd, ikke lenger synes å være et gyldig argument i debatten. I tillegg er det interessant, men også urovekkende, å registrere at de økonomiske argumentene som i dag anvendes til fordel for en målretting av sosialpolitikken, én gang var gode argumenter mot målretting. Hun synes dette er urovekkende, både fordi det tyder på en meget kortsiktig historisk hukommelse hos våre politikere, og fordi det empiriske grunnlag for argumentene i dag er mye bedre enn de var rett etter den andre verdenskrig. 

Dette økonomiske og politiske skiftet har ført til en omfordeling av verdier – nedenfra og opp – som er uten sidestykke i vår historie. Det har ført til økt arbeidsløshet, massive angrep på velferdsstaten, omfattende nedskjæringer, privatisering og kommersialisering. De gode tingene som helse, tillit og menneskerettigheter er i ferd med å smuldre sammen.

Borgerlønn - økonomisk likeverd for alle

Tiden er derfor inne for radikale endringer. Nå handler det om hvordan vi kan stanse angrepet på velferdsstaten, samtidig som vi kan videreutvikle den nordiske modellen. Vi trenger å redefinere arbeid og verdiskapning, og sammen skape et bærekraftig samfunn hvor alle er sikret livets nødvendigheter. Vi må redusere gapet mellom fattig og rik, innføre reelt demokrati, tenke økonomi på en ny måte og innføre borgerlønn.