"Blakk"

25.04.2019

Ragnhild Avelsgaard Lien

En gammel tante hadde et sitat hengende på kjøkkenbenken, sirlig brodert, bak glass og ramme; ”det er bedre å være frisk og rik, enn fattig og syk”. Jeg ante det ikke da, at det sitatet en dag skulle oppsummere mitt liv. Jeg skjønte det da jeg lå hjemme med influensa og måtte si nei til dagens tilkallingsvakt i barnehage. Jeg hadde 40 i feber og 40 kroner på kontoen. Utsikten til mer penger minsket i takt med at feberen økte. Bare tanken på at jeg hadde førti kroner på kontoen gjorde at temperaturen steg et par grader. Her var jeg altså. Fattig og syk. En tørr brødskalk i skapet. En inntørka ingefærrot til å koke te på. Ikke noe honning. Ikke så mye som en dråpe sitron. Ikke paracet. Ingen helsefremmende effekter i umiddelbar nærhet, med andre ord.

 

Livet som blakk, men frisk, kan imidlertid by på rikelige doser med spenning og intens glede i hverdagen, om ikke annet; kanskje jeg skal brodere, hvis jeg får råd til å kjøpe nål og tråd en gang;» det er bedre å være spennende og blakk, enn rik og kjedelig! Som for eksempel en helt vanlig tirsdag ettermiddag på Rema. Jeg følger bipinga med argusøyne; slo hun inn ti kroner for den mangoen ja, den var på tilbud. Fulgte hun med så det ble tjueto kroner for fiskepinnene og ikke den til førtini? Brokkolien kosta også bare ti i dag ja, og det billigste brødet, slo hun inn riktig? Samtidig går min innebygde kalkulator i rasende tempo; tjueto pluss ti, det blir trettito, ja, det har jeg her.....Holder pusten mens jeg drar kortet; jeg skulle da vel ha rundt 150 kroner på kontoen nå? ”Kortet er avvist”, sier den dritsure ekspeditøren, med øyenbryn opp til hårfeste og dyr frisyre.  Som om hun har stått og sulta i kassakøen med hjertet i halsen noen som helst gang. Som om hun skal komme til å gjøre det noen som helst gang. ”Okey, ta bort saltstengene da. Og bananene”. Da går det. Kortet piper som det skal og gir fra seg mine siste penger. For en skarve pakke frosne fiskepinner. Jaja, det er det beste barnet mitt vet! Hun kommer til å bli storfornøyd.

 

 Jeg sykler hjem. Hurra! Jeg har sykkel. Det er det mange som ikke har. Tenk om jeg måtte gått isteden, i denne vårsørpa. Jeg nynner fornøyd. Mango til ti kroner har jeg jammen meg også. Setter fra meg sykkelen i garasjen. Garasje! Det er flott, det. Så kan sykler og leker står innendørs og slippe å ruste ned og bli ødelagt og må erstattes med nye. Å erstatte ting er dyrt. Jeg slipper å erstatte sykkelen min med det første. Sparkesykkelen til jenta mi står også der, tørr og fin. Jeg fisker fram nøkkelen, stikker den uproblematisk inn i låsen, som bare glir opp, nesten av seg selv. Trenger ikke å ringe låsesmed i dag, med andre ord. Det er dyrt, det. Låsen fungerer utmerket, og jeg hopper inn i gangen av ren glede. Gangen er forresten også nyvaska, jeg hadde grønnsåpe i skapet. For en luksus! Lukta av nyvaska gulv. Kaffe har jeg også, det har jeg faktisk alltid. Jeg har det altså. Jaggu står det ikke en nesten nyåpna melkekartong i kjøleskapet også. Bare det å ha kjøleskap, så maten holder seg frisk. Det er jo fantastisk! Og hus. Og barn. Barnet mitt vokser opp i et hus med alle fire vegger intakt, og taket er tett. Varm dyne har hun også, og klær. Jeg tror ikke hun har lagt seg sulten en eneste kveld. Det  har jeg, men jeg er voksen, så det er litt annerledes. Jeg har et barn! Jeg er rik.

 

Noen ganger får jeg lyst på vin. Det er litt problematisk som kronisk blakk. Hvordan lar det seg i det hele tatt forene? Blakk, men sugen på vin. Sugen på en ørliten virkelighetsflukt, fordi jeg fortjener det. Det er ingen som fortjener så mye som oss blakke. Men altså; det er fredag formiddag. Jeg våkner opp med følelsen av å ha lyst til å synke ned i en vinflaske når dagen er omme. Hvordan gjør jeg dette? Utpå formiddagen, med barnet trygt plassert i barnehagen for noen timer (det er nemlig også en fordel med å ikke ha fast jobb; jeg slipper i ha barnet mitt i institusjon åtte timer hver dag, men en fire, fem timer midt på dagen så hun får noen andre lekekamerater enn den blakke mamma`en med evig matpakke), sniker jeg meg til å logge meg inn på nettbanken. Jeg merker et jeg skriver ”sniker”, selv når det faktisk dreier seg om at jeg skal logge meg inn på min nettbank. Det føles litt kriminelt likevel, litt sånn ”hjeeelp, kjære nettbank, ikke skyt ut av datamaskina og bombarder meg med alle regningene som har passert forfallsdato». Til min forundring ser jeg at det står nesten 2000 kroner på kontoen! Fantastisk! Det har kommet penger fra et eller annet sted! Jeg nærmest løpet av gårde til polet, før pengene forsvinner ut på fiskepinner og kneippbrød. Jeg kjøper riktignok den billigste vinflaska de har, men vin er vin. På kvelden, lykkelig ned i det andre vinglasset, oppdager jeg at det er en av de siste dagene i måneden. Pleier det ikke å komme inn en fast sum da? Det går sakte og ganske ubehagelig opp for meg at det er barnetrygden jeg sitter og drikker opp. Det gjør jeg. Andre foreldre setter den inn på fond eller boligsparing for kids eller hva de nå gjør for barna sine, de foreldrene som er rike.

 

Noe de også gjør, de foreldrene som er rike, er å drasse med seg barna på dyre, og dermed langreiste, ferier. Underlig begrep, og fenomen, dette med ferie. «flyet går klokka 04.40», sier trebarnsmora, og har ringer under øynene allerede to uker før avreise. De siste ukene før ferie er helt sinnssyke, fortsetter hun, for hun må jo bli ferdig med så mye som mulig før ferien, så det ikke hoper seg opp og mailboxen sprenges. Første dagen i ferien går altså flyet, til Al Garve. Klokka 04.40. Ja, greit, de får kanskje sol og varme. Jeg kjenner at jeg håper det av hele mitt fattige hjerte. Det er hustrig med fem grader og regn i juni, for all del. Men så var det det med hus igjen da. Huset jeg bor i er godt og varmt. Jeg er fullt i stand til å lage en fantastisk ferie under pleddet, med kakao og bok. Bøker, om jeg vil. Trenger ikke velge ut hvilke bøker jeg skal ha med på ferie, og vite at jeg kommer til å angre meg, uansett. Hvis jeg blir lei av boka jeg holder på med kan jeg ganske enkelt reise meg og gå to meter til bokhylla, og finne en ny. Eller jeg kan dra på biblioteket! Det er gratis. Og miljøvennlig. Jeg tar med jenta mi på piknik i parken 50 meter fra huset vårt og bygger hytte under to store trær, med pledd og pinner. Hun tittet opp fra kakaokoppen med stjerner i øynene. «Mamma! Det e jo akkurat som å vær i jungelen midt i Afrika!» Jeg har en datter, jeg har et barn. Jeg har all verdens rikdom i skinnende barneøyne.

Thumpnail image er kun illustrasjonsfoto, tatt av Liana Mikah - Unsplash.com.